Bykle er den nordligste kommunen i Agder fylke og i Setesdal. Den grenser i sør til Valle, i sørvest til Sirdal, i vest til Sandnes, Hjelmeland og Suldal i Rogaland, i nord til Vinje og i øst til Tokke, begge i Vestfold og Telemark.
Bykle ble opprettet som kommune i 1902 ved utskilling fra Valle. Grensene har siden den gang vært uendret. Bykle er fylkets største kommune i areal og omfatter en stor del av Setesdalsheiene. De vidstrakte viddene inneholder en rekke store fjellvann og er kildeområde for elva Otra, hovedvassdraget i Setesdal.
Bestill overnatting
Overnatting
Hva skjer?
Hva skjer?
Webkamera
Webkamera
Skirapport
Skirapport
De store fjellområdene mellom Setesdal og Ryfylke er en del av Setesdal Vesthei – Ryfylkeheiane (SVR), og er med sine 6154 km2 det nest største villreinområdet i landet. Halvparten av dette arealet er vernet for å ta vare på et sammenhengende heiområde med sitt dyre- og planteliv, sine stølsområder og andre kulturverdier. Det viktigste er imidlertid å ta vare på viktige deler av villreinens leveområde.
Villreinen
I Setesdal-Ryfylke villreinområde er det rundt 3000 reinsdyr, og disse utgjør Europas sørligste villreinstamme. Stammen er i praksis delt i to, med rundt 1500 dyr henholdsvis nord og sør for Steinsbuskaret i Bykle. Levevilkårene er imidlertid krevende, med store naturinngrep fra vannkraftutbygging, hyttebygging og menneskelig ferdsel. Globalt ble villreinen satt på rødlista over truede arter i 2016, og i 2021 havnet også den norske villreinen på denne lista, i kategorien «nær truet». Ved siden av mindre forekomster i det vestlige Russland, er Norge det eneste europeiske landet med opprinnelig vill fjellrein.
Geografi og klima
Bykle har store høyfjellsområder på både øst- og vestsiden av hoveddalføret. 6/7 av kommunens areal ligger høyere enn 900 meter over havet. Kommunens og også Agder fylkes høyeste fjell er Sæbyggjenuten, 1507 moh., på grensen til Tokke i øst. I vest er Kaldafjellet på grensen til Suldal høyest, 1452 moh. Det er ingen isbreer i Bykle, men det finnes snøfonner i området ved Svartepodd i nordvest som kun forsvinner i veldig varme somre.
Store deler av fjellet er i offentlig eie. Njardarheim er et 230 km2 stort fjellområde som ble overtatt av staten etter 1945, og i tillegg kommer 150 km2 statsallmenning.
Bykle kommune har innlandsklima med relativt varme somre og kalde vintre. Beliggenheten og høyden over havet gjør området snøsikkert. Dette drar man nytte av på turistdestinasjonen Hovden, nord i kommunen, som kan friste med en skisesong som normalt varer fra november til mai.
Dyre- og planteliv
Selv om villreinen er det dyret som i størst grad setter den nordlige delen av Setesdalsheiene på kartet, er den definitivt ikke alene. Av andre store pattedyr kan nevnes rådyr, som er svært tallrike, samt hjort og elg. Jerv og gaupe ferdes også i heiene. Blant mindre pattedyr finner man bever, rev, mår og mink, samt hare, røyskatt og snømus – og selvsagt lemen, som enkelte år kan dukke opp i store mengder.
Fuglelivet er også rikt, og det er mulig å se kongeørn og fjellvåk jakte i verneområdene. Lislevatn naturreservat på Hovden er et unikt fugleområde der en kan observere en lang rekke arter, også noen svært sjeldne.
For de som søker fiskelykken i de nordlige delene av Setesdalsheiene, er det fjellørreten som gjelder. Fiskekort for de ulike vannene fås kjøpt på nettstedet inatur.no. Søk etter Bykle eller Hovden.
Plantelivet i heiene er rikt og fascinerende. Fra greplyngen sprer sitt rosa teppe tidlig på sommeren til den sterkt røde rypelyngen markerer at det er høst i fjellet, kan man oppleve hele fargeskalaen representert av store og små vekster. Kommuneblomsten til Bykle er søterot (lat. gentiana purpurea). Planten har vært en av de viktigste i norsk folkemedisin og ble så hardt beskattet at den enkelte steder ble helt eller delvis utryddet. Den ble primært brukt ved fordøyelsesplager, men også for å forbedre næringsopptaket samt øke appetitten.
Man laget både tinktur, avkok og salve av rota. Smaken er svært bitter og sitter lenge på tunga. I en tid da folk var mer overtroiske, var man opptatt av å behandle vekstene med respekt. Så til tross for plantens bitre smak måtte man ikke bruke nedsettende navn som beiskerot. Om man heller ga den et positivt navn, altså søterot, krenket man ikke de gode plantevettene. Det finnes et ordtak som beskriver dette: «Vil du kalle meg søte, skal eg skaden bøte. Men vil du kalle meg beiskrot, så gjer eg inga bot.»
Vær oppmerksom på at vegetasjonen er fredet i verneområdene.
